Kravene i arbeidslivet gjør det vanskelig å inkludere ansatte som må gå for «halv maskin.» Dette argumenterer Proba for i en kronikk i Dagens Næringsliv 4. juni 2013. Vi gjengir kronikken her:
Hva slags arbeid for uføre?
Hva slags ”arbeid til alle” må til for å inkludere flere uføre i arbeidslivet? I en artikkel i Samfunnsøkonomen (nr. 9 2012) argumenterte Holden, Markussen og Røed for en omlegging av bruken av varige trygdeytelser, også omtalt i flere artikler i DN i desember. Under overskriften ”Arbeid til alle?” lanserer de en reform der velferdsstaten tilbyr inntekt gjennom eget arbeid i stedet for ”bare” inntekt i form av pensjon for personer med nedsatt arbeidsevne. Økonomenes viktigste forslag er at 100 prosent uførepensjon bør være unntaket, og at de uføre må stille sin restarbeidsevne til disposisjon for arbeidsmarkedet. De bør som hovedregel være på jobb full tid, selv om de ikke kan yte fullt. Samfunnsøkonomene legger vekt på at stønadsmottakerne ikke skal utføre ”tullejobber”, og for å stimulere etterspørselssiden må staten kompensere for kostnader ved tilrettelegging.
Er forslaget gjennomførbart? Vi mener at man i praksis vil møte store hindringer – kanskje så store at forlaget er urealistisk for et stort flertall av de (delvis) uføre. I en undersøkelse for NAV har vi intervjuet 58 uførepensjonister, blant annet om deres motivasjon for og muligheter til å jobbe. Deres historier gir en innsikt som mangler i det makroøkonomiske perspektivet: Hva skjer på mikronivå – hva opplever den enkelte uføre i møte med den enkelte arbeidsplass? 58 intervjuer gir ikke noe representativt bilde av dagens uførepensjonister. Intervjuobjektene våre formidler likevel mange erfaringer som illustrerer mer generelle utfordringer knyttet til forslaget.
Undersøkelsen bekrefter at bruken av 100 prosent uførepensjon i dag ikke gjenspeiler de uføres arbeidsevne, men snarere reflekterer ”de rådende kravene i arbeidslivet”. Til tross for at de vi intervjuet hadde fått 100 prosent uførepensjon, har så å si alle en motivasjon for å jobbe og mange har en viss restarbeidsevne (om enn liten). Noen få av de vi intervjuet sier rett ut at de kanskje ikke burde hatt 100 prosent uførepensjon. De ser imidlertid ingen muligheter i arbeidslivet, fordi de opplever kravene til tilrettelegging som helt urealistiske. Andre er selvsagt svært syke, illustrert ved at flere av intervjuavtalene ble flyttet på grunn av sykehusinnleggelser.
Hvordan arter den nedsatte arbeidsevnen seg for de som har en restarbeidsevne, og hvordan kan det å være tilstede og ha en meningsfull jobb på en arbeidsplass være forenlig med helseplagene? La oss se på noen av utfordringene:
– På de fleste arbeidsplasser inngår de ansatte i en produksjonslinje, enten vi snakker om produksjon av varer eller tjenester. Å ha en ansatt med nedsatt arbeidsevne berører derfor hele arbeidsplassen, organisatorisk, logistisk og/eller kommunikasjonsmessig, dersom vedkommende ikke skal gjøre ”tullejobber”. Potensielt kan det bety en reduksjon av produktiviteten i hele organisasjonen.
– I mange jobber er det ikke mulig å yte mindre stilt overfor kunder og brukere – enten det er i en butikk, i en barnehage eller på et sykehjem. Tjenestene kan ikke utføres med ”halv oppmerksomhet”.
– For noen av de uføre vil tilstedeværelse på en arbeidsplass gjøre det nødvendig å endre de generelle omgivelsene, for eksempel ved å redusere støynivået. Helseproblemene deres gjør det nettopp ikke mulig å eksponeres for et helt vanlig arbeidsmiljø – i det hele tatt eller i mer enn kort tid av gangen.
Ett av resonnementene til Holden, Markussen og Røed er at staten skal betale for redusert produktivitet, og ikke for økt fritid som i dag. For mange av de vi intervjuet ville nok begrepet fritid oppfattes som provoserende. Det er lett å glemme at de uføre også har redusert ”produktivitet” i fritida: Gjøremål som er nødvendig i dagliglivet som å holde rent, følge barn i barnehagen osv., krever mye krefter og/eller tar lang tid. Det samme gjelder transport. Noen må bruke tid til hvile. Og de fleste bruker tid på behandling.
Til tross for at de uføres historier tydeliggjør store utfordringer i møte mellom teori og praksis, bekreftes samtidig et av samfunnsøkonomenes poeng: Det er et stort behov for å skape muligheter for flere helt eller delvis uføre. Vi vet at gode inkluderingseksempler fins. Turtøyprodusenten Stormberg har satt som mål at 25 prosent av arbeidstakerne i virksomheten skal komme fra ”bakerst i arbeidskøen”. Konsulentselskapet Unicus ansetter personer med autisme. Vi er overbevist om at erfaringer fra sosiale entreprenører som disse kan brukes i andre deler av arbeidslivet. Vi etterlyser derfor mer kunnskap fra arbeidsgivere som kan bidra til å utvikle en realistisk reform.