På oppdrag for Helsedirektoratet har Proba samfunnsanalyse utført en kartlegging av retningslinjer for bestilling og bruk av tolk i helse- og omsorgssektoren. Vi har vurdert hvorvidt det er regionale og organisatoriske forskjeller i utbredelse og innhold i retningslinjene, og hvorvidt retningslinjene er i samsvar med tolkeloven og forskrift til tolkeloven § 2.
Videre har vi gjennomført en intervjuundersøkelse blant helsepersonell for å innhente deres erfaringer med bestilling og bruk av tolk. Vi har vurdert hvorvidt det er kunnskapsmessige eller erfaringsmessige forskjeller blant helsepersonell ut fra organisatorisk eller regional plassering.
Metodene vi har benyttet er en gjennomgang av innsendte retningslinjer fra kommuner og helseforetak, og en intervjuundersøkelse om helsepersonells erfaringer med bestilling og bruk av tolk.
Kartleggingen viser at de fleste retningslinjene beskriver rutiner for bestilling av tolk, men i mindre grad omtaler situasjoner som utløser plikt til tolk. Det er stor variasjon i hva retningslinjene inneholder av veiledning når det gjelder bruk av tolk og fjerntolk. Retningslinjene gir mangelfull veiledning om bruk av kvalifisert tolk. Videre gir de varierende omtale av bruk av barn som tolk, god tolkeskikk, tolkens habilitet og avvik.
Forekomsten av retningslinjer later til å være noe høyere i store og mellomstore kommuner sammenlignet med små kommuner.
Om lag en tredjedel av retningslinjene vurderes til å være i samsvar med tolkeloven og forskrift til tolkeloven § 2. Når det gjelder retningslinjer som gjelder for kommunale enheter, er hovedinntrykket at kvaliteten på retningslinjene ikke har sammenheng med kommunestørrelse, men heller er et utslag av tilfeldigheter og/eller enkeltpersoner. Helseforetakene har noe større andel av retningslinjer som i stor grad er i tråd med forskriften sammenlignet med kommunale retningslinjer.
Intervjuundersøkelsen blant helsepersonell viser at de har mye erfaring med bestilling og bruk av tolk, men at de i liten grad kjenner til tolkeloven. Videre tyder intervjuene på at de har varierende kjennskap til retningslinjer for bestilling og bruk av tolk i egen virksomhet, og at bruk og opplevd nytte av retningslinjene er lav.
Inntrykket fra intervjuene er at tolk benyttes i ganske stort omfang, og at informantene vet hvordan de skal bestille tolk. De har kjennskap til betydningen av tolk og situasjoner som kan utløse behov for tolk.
Habilitet og kvalifikasjoner sjekkes i liten grad. Familie og venner av pasientene brukes i visse situasjoner som tolk. Bruk av telefontolk er utbredt, noe som forklares med at det er det som er lettest tilgjengelig. Skjermtolking benyttes av få, først og fremst fordi informantene ikke har kompetanse på å benytte det tekniske utstyret som dette fordrer.
Samlet sett gir informantene uttrykk for at de ønsker mer opplæring og veiledning i hvordan de kan legge til rette for gode tolkesituasjoner, både ved økt bestillerkompetanse og opplæring i samtaler med tolk.
I rapporten anbefaler vi at Helsedirektoratets reviderte veileder bør beskrive konkret hva retningslinjer bør inneholde av informasjon og veiledning, og vi foreslår eksempler på konkret innhold. Vi anbefaler også at det utarbeides retningslinjemaler som tjenester og avdelinger kan tilpasse til lokale forhold, og som spesifiserer konkrete situasjoner der det skal brukes tolk, samtidig som lokal bestillingsinformasjon og lignende kan fylles ut lokalt.
Tolkeloven legger opp til at statlige og kommunale myndigheter som fører tilsyn med offentlige organer, også skal føre tilsyn med at organene oppfyller pliktene etter §§ 4 og 6–9. Disse paragrafene omhandler bruk av barn som tolk, ansvar for å bruke tolk, bruk av fjerntolking og retningslinjer for bestilling og bruk av tolk. Vi anbefaler derfor at Helsedirektoratets reviderte veileder omtaler at tjenestene utarbeider systemer for journalføring og rapportering på disse pliktene.
Videre anbefaler vi at en revidert veileder bør inkludere krav om at det skal gis opplæring til nyansatte, og at arbeidsgivere sørger for at helsepersonell får holdt seg faglig oppdatert. Dette inkluderer opplæring i bruk av skjermtolking. Det bør også være et krav at arbeidsgiver setter av tid, slik at helsepersonell får mulighet til å holde seg faglig oppdatert i veiledningsmateriale om tolkebruk. Helsepersonell i helseforetakene bør gis informasjon om at det er utarbeidet en nasjonal rammeavtale om tolk i akuttsituasjoner.
Prosjektleder i Proba var Tonje Bentzen.