På oppdrag for Helse- og omsorgsdepartementet har Proba kartlagt omfanget av husvikartjenester i kommunene og ulike alternative innretninger og utforminger av husvikartjenester. Kartleggingen er basert på en nasjonal spørreundersøkelse til kommunene og bydeler i Oslo samt en intervjuundersøkelse med ansatte i 14 kommuner og to bydeler.
Kartleggingen viser at mange kommuner tilbyr tjenester som tilsvarer den tidligere ordningen husmorvikar. Dette er tjenester som kommunene gir ved kortvarig sykdom hos pårørende til barn med store omsorgsbehov. Kommunene tilbyr imidlertid slike tjenester i ulik grad, og én av fem kommuner tilbyr ikke, eller i liten grad, praktiske tjenester ovenfor pårørende med stor omsorgsbelastning.
De fleste kommuner som tilbyr tjenester som er, eller kan ligne, husvikartjenester, tilbyr disse innenfor det ordinære tjenesteapparatet, ofte gjennom tjenester som praktisk bistand og avlastning. Noen få kommuner har egne tjenester utformet for å møte disse behovene.
Kartleggingen har identifisert 13 kommuner og to bydeler i Oslo som har en egen ordning som er, eller kan ligne på, en husvikar-/familievikarordning. Egne husvikar-/familievikartjenester forekommer i hovedsak i store kommuner. Det er hovedsakelig helse- og omsorgssektoren i kommunene som står for husvikartjenester.
I kommuner som tilbyr egne husvikar-/familievikarordninger, legger de vekt på at de i hovedsak gir bistand som støtter forholdet mellom foreldre og barn. Disse ordningene dekker dermed ikke bare midlertidige og akutte behov, men er delvis rettet mot varig styrking av kapasiteten til å yte omsorg. Målgruppen for tjenestene er i hovedsak foreldre eller foresatte til barn med store omsorgsbehov. I en del kommuner tilbys også denne type tjeneste til foreldre til voksne barn med særlig behov for bistand, eller til foreldre som selv har nedsatt funksjonsevne eller blir rammet av sykdom.
Videre finner vi at husvikartjenester blir tildelt i relativt lite omfang. Nær halvparten av alle kommuner oppgir å tildele slike tjenester til én til fem familier årlig, mens én av ti kommuner tildeler slike tjenester til mellom seks og ti familier. 19 prosent av kommunene har ikke tildelt slike tjenester i løpet av de siste årene. Omfanget er også relativt beskjedent når det kommer til timeantall. De aller fleste tjenester er vedtaksbaserte og tidsavgrensede. Ofte tildeles tjenestene akutt, men i en del tilfeller blir behovene for slike tjenester fanget opp gradvis.
Barnevernstjenestene i en del kommuner tilbyr også noen tjenester for å møte dette behovet. Fire av ti kommuner oppgir at barneverntjenesten tilbyr bistand til å utføre omsorgsoppgaver eller daglige gjøremål som følge av uforutsette hendelser. Praktisk hjelp og støtte fra barneverntjenesten er hovedsakelig rettet mot familier som står i komplekse og sammensatte utfordringer over tid og med lite nettverksstøtte, og i mindre grad som akutte tiltak. Enkelte kommuner har etablert egne team som skal bidra med praktiske tjenester til familier som allerede er under oppfølging av barneverntjenesten.
En del kommuner samarbeider også med frivillig sektor om å møte behovet for slike tjenester. Samarbeidet varierer mellom egne tilbud fra frivillige aktører på den ene siden, og at frivillige tjenester eller midler inngår i kommunens øvrige tjenestetilbud. Innholdet i hjelpen varierer fra rent praktisk hjelp som husarbeid og transport, til barnepass og ulike aktiviteter for barn, samtaler og veiledning av foreldre.