Alarmtelefonen for barn og unge er en gratis hjelpetjeneste for barn og unge opp til 18 år som er utsatt for vold, overgrep og omsorgssvikt, og for voksne som er bekymret for utsatte barn. Alarmtelefonen 116 111 ble etablert i Norge i 2009 etter at EU-kommisjonen i 2007 vedtok at 116 111 skulle være et felles europeisk hjelpetelefonnummer for barn og unge.
Barne- og familiedepartementet (BFD) finansierer Alarmtelefonen, og Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet (Bufdir) har ansvar for oppfølging av tjenesten. Alarmtelefonen driftes av barnevernvakten i Kristiansand i et nettverk med andre barnevernvakter rundt om i landet.
I forbindelse med at Bufdir utredet Alarmtelefonen, blant annet med henblikk på hvordan fremtidig mandat og innretning av tjenesten burde være, fikk Proba i oppdrag å kartlegge og innhente erfaringer med andre hjelpetjenester. Vi skulle også få innspill fra barn og unge om deres erfaringer og behov med hjelpetjenester.
Denne rapporten presenterer resultatene fra kartleggingen av erfaringer med landsdekkende hjelpetjenester i Norge og det som tilsvarer Alarmtelefonen i Sverige, Danmark og Latvia. Videre presenterer den resultater fra en spørreundersøkelse og intervjuer med unge over 15 år om deres erfaringer med hjelpetjenester, og hva de mener er viktig for at en hjelpetjeneste skal være til nytte for barn og unge.
Vi finner at Hjelpetelefonen 116 111 finnes i mange varianter i ulike europeiske land. I andre land driftes tjenestene i all hovedsak av frivillige, ideelle aktører. Det er gjerne organisasjoner som jobber for barns rettigheter langs flere spor, der hjelpetjenesten inngår i en bredere vifte av aktiviteter. I andre tilfeller er det opprettet en egen organisasjon som har tjenesten som sin kjernevirksomhet. De aller fleste tjenestene har et bredt tematisk fokus. Foruten Alarmtelefonen finner vi kun ett annet eksempel på at tjenesten drives av en statlig aktør, nemlig tjenesten i Latvia, som drives av et statlig tilsyn for beskyttelse av barns rettigheter. Den norske tjenesten framstår ut fra dette som unik i europeisk sammenheng.
Kartleggingen av hjelpetjenester i Norge viser at det finnes et mangfold av ulike tilbud. De har et nedslagsfelt som spenner over en rekke tematiske områder; alt fra rus, psykisk helse, seksualitet og kjønnsidentitet til overgrep og det å være pårørende til voksne. En god del tjenester er forbeholdt ungdom og/eller unge voksne, men det er også tjenester som er tilgjengelige for barn. Mens noen tjenester avgrenser tilbudet til enkelte temaer, kan man hos andre ta kontakt om et bredt spekter av temaer.
Tjenestene er ulikt organisert. Noen betjenes av frivillige og andre fagansatte. De fleste tjenestene er tilgjengelige for henvendelser på dagtid og tidlig kveld, mens noen er døgnåpne. Alarmtelefonen får et økende antall chat-henvendelser på kvelds- og nattestid, når mange andre tjenester ikke er tilgjengelige. Det er stor variasjon i antall henvendelser hos de ulike tjenestene. Mens noen ikke har ventetid, klarer andre knapt å besvare halvparten av henvendelsene.
Det man har av data viser at hos de fleste tjenestene kommer over to tredjedeler av henvendelsene fra jenter. Det er en utfordring å få gutter til å ta kontakt med hjelpetjenester. Informanter mener tjenestene i mindre grad når ut til barn og unge med mangelfulle norskferdigheter, med enkelte funksjonsnedsettelser, og barn og unge uten tilgang til digitale enheter som mobiler og ipader. Det siste var spesielt aktuelt under koronapandemien, da skolene var nedstengt, og barna derfor ikke kunne ta kontakt med hjelpetjenester via skolenes pc-er.
Vi finner at de fleste unge har hørt om en eller flere hjelpetjenester, men det er variasjoner når det gjelder hvor mange tjenester de kjenner til, hvor inngående kjennskap de har, og om de synes det er lett å finne frem til tjenestene. Selv om mange opplever at det vil være relativt enkelt å finne frem til hjelpetjenester, opplever likevel mange det som utfordrende å finne frem til riktig tjeneste.
Alarmtelefonen er den tjenesten som flest unge oppgir at de kjenner til, men de færreste vet at den har tilknytning til ulike barnevernvakter. Fra intervjuene med unge går det også frem at en del er usikre på hva tjenesten faktisk er, og hvem som er målgruppen.
Over 60 prosent av de unge respondentene har vurdert å ta kontakt, men har latt være. Flest respondenter oppgir at årsaken til at de ikke tok kontakt, var at de ikke syntes det de ville prate om var alvorlig nok. Redsel for at noen skulle få vite at de hadde tatt kontakt er også en grunn mange oppgir.
De unge som har besvart spørreundersøkelsen eller blitt intervjuet, har blandede erfaringer med sine møter med hjelpetjenester generelt. De som opplever å ha fått hjelp, trekker blant annet frem at tjenestene har møtt deres behov ved å lytte, forstå og anerkjenne følelsene deres i en vanskelig situasjon, og at de har fått gode råd om hva de kan gjøre. Andre er mindre fornøyd med hjelpen de har fått, og noen opplever at rådene de har fått har vært for generelle, at de ikke ble tatt på alvor, eller at de har blitt misforstått.
Det store flertallet av unge mener det er svært viktig å kunne være anonyme når de tar kontakt, at tjenestene er døgnåpne, og at man får svar med én gang. De aller fleste mener det er viktig å ha mulighetene til å kunne chatte med telefon eller pc. Unge ønsker å få informasjon både om hvilke tjenester som finnes, og hva de ulike tjenestene kan bidra med.
Det er delte oppfatninger blant de unge om hvor spesialiserte tjenestene bør være, og om det å bli satt over mellom tjenester når man tar kontakt. Noen er positive til å bli satt over mellom tjenester hvis det gis en god begrunnelse, og hvis det innebærer at de får hjelp fra noen med bedre kompetanse. En forutsetning er at de blir videreformidlet tidlig i kontakten. Andre mener det vil kunne oppfattes som en avvisning å bli satt over til en annen tjeneste, og at dette kan bidra til at færre søker hjelp.
Det er også delte meninger blant de unge om hva Alarmtelefonens mandat bør være, særlig om den bør være forbeholdt barn og unge som opplever vold, overgrep og omsorgssvikt, eller om den bør ha et bredere mandat. De aller fleste mener imidlertid at Alarmtelefonen bør kunne kontaktes om både alvorlige og mindre alvorlige problemer.
En tilleggsrapport med resultater fra tre workshops finnes her.