Årlig rammes over 30 000 personer av kreftsykdom: 5000 til 7000 av disse er arbeidstakere som får kreft for første gang. Nye og mer effektive behandlingsmetoder innebærer at flere overlever kreft. Samtidig øker omfanget av seneffekter/langtidsvirkninger som f.eks. psykiske reaksjoner, fatigue/utmattelse, fysiske skader/utfordringer og spredning.
Proba Samfunnsanalyse har fått finansiering fra Nav FARVE (forsøksmidler arbeid og velferd) og Kreftforeningen for å belyse tematikken. Et overordnet mål med prosjektet har vært å gi økt kunnskap om hva kreftsykdom og behandling kan bety for arbeidstakere som rammes av kreft.
Hovedproblemstillingen har vært: Hvordan kan arbeidsgiver, arbeidstaker og myndigheter bidra til å øke den kreftrammedes nærvær i arbeidslivet under utredning/behandling og redusere frafall fra arbeidslivet på grunn av en kreftsykdom?
Oppdraget har vært delt i to. I den første delen har vi sett på sykefravær blant arbeidstakere som har eller har hatt kreft, blant annet ved hjelp av en omfattende registeranalyse. I den andre delen har vi benyttet intervjuer for å belyse hvordan tilrettelegging for kreftrammede arbeidstakere kan bidra til å øke nærvær og redusere frafall i arbeidslivet. Som analytisk innfallsvinkel har vi lagt til grunn at arbeidsnærværet til en ansatt som rammes av kreft formes av tre typer forhold:
(1) Den ansatte selv; diagnose, behandling, sykdomsforløp med eventuelle seneffekter, familiesituasjon, økonomisk tap, mv.
(2) Arbeidsgivers muligheter til og begrensninger for å legge til rette
(3) Regelverket i NAV, og hvordan dette utøves
Studien har bestått av innledende informantintervjuer med ressurspersoner innenfor kreftbehandling og gjennomgang av forskning om oppfølging av sykmeldte og kreftrammede. I registeranalysen, som er basert på data om alle arbeidstakere med kreft i perioden 2000-2012, har vi blant annet kartlagt kjennetegn ved de kreftrammede og deres arbeidstilknytning, sykefravær, trygder, mv.
I casestudien har vi tatt utgangspunkt i seks ulike yrkesgrupper/bransjer; akademia, frie yrker/konsulent, helse- og omsorgssektoren, kontor, utdanningssektoren og manuelle yrker. Innen hvert case har vi intervjuet arbeidstakere som har vært rammet av kreft og arbeidsgivere som har erfaring med kreftrammede arbeidstakere. Vi har sett på hvilken organisatorisk kontekst arbeidet foregår innenfor, belyst variasjoner i rammebetingelser, samt deres erfaringer med sykefravær, oppfølging og tilrettelegging.
Hovedkonklusjoner
Det er store variasjoner i sykefraværet til de kreftrammede arbeidstakerne. I registeranalysen finner vi at diagnose og behandlingsform har stor betydning for de kreftrammedes sykefravær og arbeidsnærvær. Enkelte krefttyper medfører svært lite sykefravær. Andre medfører behandling som går over lang tid, og som kan ha ettervirkninger og seneffekter som påvirker arbeidsevnen i flere år.
Vi finner i casestudien at de kreftrammedes yrke/stillingsnivå og arbeidsgivers støtte og muligheter til å tilrettelegge har betydning for arbeidstakeres arbeidsnærvær. I virksomheter med stor grad av fleksibilitet er det lettere å tilrettelegge, enn i virksomheter med liten fleksibilitet. Bruk av turnus, krav til tilstedeværelse og kontakt med kunder/brukere er andre forhold som kan ha betydning. I tillegg har kollegaers vilje til å støtte opp om en eventuell tilrettelegging mye å si. Åpenhet om sykdommen og forløpet gjør det lettere å få til gode løsninger.
Arbeidsgivere og de kreftrammede har ofte lite kontakt med NAV under sykefraværet, og ofte gjennomføres ikke dialogmøtene. Vi reiser spørsmålet om ikke NAV bør bistå på en mer offensiv måte enn i dag overfor kreftrammede arbeidstakere.
Mye tyder på at endringer av regelverket for graderte sykepenger, lengden av sykepengeperioden og/eller nye målrettede virkemidler/tiltak, ville lagt bedre til rette for at kreftrammede arbeidstakere kan jobbe noe under behandlingsperioden, og komme raskere tilbake etter at de er ferdigbehandlet/friskmeldt.