Startlån, som forvaltes av landets kommuner på vegne av Husbanken, rettes mot dem som ikke kan finansiere et boligkjøp gjennom ordinære kredittinstitusjoner. Lånet skal bidra til at husstander med boligetableringsproblemer skal få mulighet til å eie egen bolig. Startlån er ikke en lovpålagt ordning, men de aller fleste kommunene bruker startlån i dag. I 2011 ga kommunene til sammen 10.803 startlån til en samlet verdi på vel 6 milliarder kroner. Husbanken har utarbeidet overordnede føringer på praktisering av ordningen. Siden de er forholdsvis vage og åpner for stor grad av skjønn, har mange kommuner valgt å ha egne retningslinjer. Proba samfunnsanalyse har fått i oppdrag fra Husbanken å kartlegge kommunene retningslinjer og praksis.
Via internett sendte vi ut et spørreskjema til alle landets kommuner. Vi spurte om kommunen har retningslinjer og hvor detaljerte de er. Vi kartla kommunens håndtering av søknader om startlån ved å fokusere på kriterier for hvem som får og ikke får lån, samt betingelser i lånet (avdragsfrihet, nedbetalingstid mv.). Videre spurte vi om kommunens håndtering av inngåtte startlånsavtaler og hva som skjer ved mislighold og tap.
61 prosent av kommunene har valgt å ha egne skriftlige retningslinjer. Hovedinntrykket er at retningslinjene ofte ikke prioriterer mellom målgrupper eller hvem som kan få (eller ikke få) startlån. Kommunene praksis reguleres dermed i større grad løpende av de instanser som er involvert i saksbehandlingen av startlånssøknader.
Vår kartlegging av kommunenes praksis våren 2012 har også dokumentert en svært stor variasjon i hvem som kan få startlån og betingelsene for lånene. Dette følger blant annet av forskjeller i krav til betalingsevne og vilkår knyttet til avdragsfrihet, nedbetalingstid, rentepåslag og valg av rentebinding. En forklaring på ulik praksis kan være at kommunene etterlever Husbankens føringer om ”å tilpasse bruken av startlån til sine lokale utfordringer og egen sosial boligpolitikk.” Ulik praksis kan imidlertid også skyldes at føringene er for vide. Vi kan heller ikke se bort fra at det indikerer en usikkerhet til hvordan ordningen skal praktiseres.
Stort sprik mellom kommunene når det gjelder målgrupper og hvem som kan få (og ikke få) startlån kan gi utfordringer lokalt, i og med at flere kommuner kan konkurrere om de samme startlånssøkerne. Det kan bli et press om å ”overby hverandre” i forhold til de med minst risiko (for eksempel førstegangsetablerere), i motsetning til å prioritere de vanskeligstilte gruppene. På sikt kan ulik praktisering bidra til en større segregering mellom kommuner etter levekår ut fra hvem som gis startlån. Selv om vi ikke ser for oss store endringer, kan ulik praksis på noe sikt ha uheldige virkninger lokalt.
Basert på overnevnte refleksjoner kan man stille spørsmål ved om ikke myndighetene bør ha klarere føringer på hvordan ordningen skal praktiseres. Vi har imidlertid ikke grunnlag for å komme med konkrete anbefalinger. Vi anser at det først bør gjennomføres en effektevaluering av ordningen for å ha et godt nok faglig grunnlag for å drøfte hvilke føringer som vil være de mest relevante.