Statistikken viser at mange flyktninger får jobb i Norge, men at en del av dem faller fra igjen. Hva er historiene bak denne utviklingen? På oppdrag for IMDi og Arbeids- og velferdsdirektoratet har vi gjennomført en kvalitativ studie for å undersøke årsaker til frafall og barrierer mot varig tilknytning til arbeidslivet blant personer med flyktningbakgrunn.
Metode
Vi har blant annet intervjuet 41 flyktninger for å undersøke hvilke utfordringer og hendelser de har opplevd i løpet av årene de har vært i Norge. De vi intervjuet har bodd i Norge i over fem år, har hatt en jobb, men har det ikke lenger. De har kommet fra Eritrea, Irak og Somalia. De er en selektert gruppe, siden de er blant de som (så langt) ikke har lyktes, og deres historier kan derfor ikke generaliseres til hele flyktningpopulasjonen i Norge. Vi har også intervjuet 23 arbeidsgivere, gjennomført fire gruppeintervjuer med NAV-veiledere, og en litteraturstudie.
Vi har delt barrierene mot å få og beholde jobb inn i flyktningenes egne arbeidsrelaterte ressurser, deres og omgivelsenes motivasjon og holdninger, samt etterspørsel og krav i arbeidslivet. Vi har også sett på hvordan hjelpeapparatet og lover og regler kan påvirke forløpene.
Et vanskelig arbeidsmarked
Vi finner at mange av flyktningene bare har hatt en liten og/eller kortvarig jobb, eller flere kortvarige jobber med arbeidsledighet imellom. Et flertall av jobbene er med løse arbeidsavtaler. En svært vanlig arbeidsavtale er såkalt tilkallingsvikar, med varierende og uforutsigbar arbeidstid, noen ganger kun få timer i uka. Ellers er vikariater vanlig, og mange har hatt deltidsstillinger med få arbeidstimer per uke. Noen av de vi intervjuet har bare hatt én slik (kortvarig) jobb i løpet av mange år, andre har hatt flere jobber til og fra som vikar/tilkallingsvikar.
Jobbene har vært i bransjer som typisk sysselsetter ufaglært arbeidskraft. Mange av jobbene er fysisk belastende, med dårlige utviklingsmuligheter og dårlig lønnsutvikling. Flere av de aktuelle bransjene er utsatt for varierende oppdragsmengde, og/eller de leverer tjenester på tidsavgrensede kontrakter.
Arbeidsrelaterte ressurser
Et stort flertall av de flyktningene vi intervjuet har et svakt utgangspunkt når det gjelder ressurser som er viktige for å få og beholde jobb i Norge. De fleste hadde lite eller ingen utdanning og lite relevant arbeidserfaring da de kom til Norge. De fleste har svake norskkunnskaper, noen har dårlig helse, mens andre har store omsorgsoppgaver. De fleste har lite relevant nettverk. Det er relativt mange som kan beskrives med flere av disse barrierene, som i noen tilfeller kan forsterke hverandre.
Motivasjon og holdninger
Det er i hovedsak arbeidsgivere og NAV-veiledere som trekker fram normer og holdninger som barrierer for at personer i målgruppa vår kan få og beholde arbeid. I intervjuene med flyktninger så vi at negative erfaringer, skuffelser og frustrasjoner endrer motivasjonen over tid, og at noen opplever svake insentiver til å jobbe. Det ble også tydelig at flere av kvinnene selv hadde eller var utsatt for holdninger knyttet til for eksempel arbeidsdeling i hjemmet, som hindrer dem i å ha arbeid.
Krav i arbeidslivet
Det er relativt få ufaglærte jobber i det norske arbeidsmarkedet, og det er stor konkurranse om disse jobbene. Også i de jobbene hvor det ikke er spesielle kompetansekrav, blir det stadig høyere krav til norskkunnskaper, og ofte flere formelle krav. Personlige egenskaper og «gode holdninger» er ellers det som blir vektlagt mest av arbeidsgiverne for disse jobbene. Denne vektleggingen kan trolig gjøre at mange arbeidsgivere har en tendens til å ansette personer som er «like dem selv».
Årsaker til frafall
Noen hendelser, aktiviteter og valg peker seg ut som ganske vanlige utløsende årsaker til at mange mister eller slutter i en jobb, og/eller som årsaker til at sannsynligheten for å få og beholde arbeid reduseres over tid. Den aller vanligste årsaken er at arbeidsgiveren ikke lenger etterspør deres arbeidskraft, for eksempel på grunn av nedbemanning, der ansatte uten fast stilling og eventuelt med lav kompetanse mister jobben først. Noen har jobbet i bedrifter som har mistet større kontrakter. Andre forteller at arbeidsgiveren rett og slett «ringte sjeldnere og sjeldnere».
Den nest vanligste årsaken til at de vi intervjuet sluttet i en jobb er helseproblemer. For noen dreier det seg om sykdommer eller skader som ikke er relatert til jobben, men en god del av de vi intervjuet fortalte om helseproblemer på grunn av slitasje knyttet til en tung fysisk jobb.
En god del av de flyktningene vi intervjuer har selv gjort noen valg – mer eller mindre frivillig – som virker negativt inn på arbeidsdeltakelsen. Valgene innebærer at de slutter i en jobb, og/eller får dårligere muligheter på sikt. De vanligste av disse valgene er å få barn (og eventuelt velge å være hjemme i en lenger periode enn det som er vanlig i Norge), og å flytte til et annet sted. Noen sier opp en jobb fordi de får praktiske problemer med å opprettholde arbeidsforholdet, og enkelte har sluttet i en jobb fordi de ikke har trivdes/det har oppstått konflikter, men uten å ha en ny jobb å gå til. Noen slutter i en jobb for å begynne på skole, noe vi må anta kan ha positive konsekvenser for mulighetene til å få en mer varig tilknytning til arbeidslivet på sikt.
Mange av de hendelsene og valgene flyktningene selv har gjort, innebærer at de har «rykket tilbake til start». Barrierene for å komme inn igjen i arbeidslivet har ikke blitt lavere, og i noen tilfeller har de blitt høyere, siden arbeidsmarkedet har utviklet seg med strengere krav. En god del av de vi intervjuet var motløse på grunn av mange negative erfaringer, og motivasjonen var svekket.