Et av satsingsområdene i det tverrsektorielle folkehelsearbeidet er rusmiddelforebygging i arbeidslivet. Arbeidslivets kompetansesenter for rus og avhengighet, Akan, er en viktig aktør i satsingen på rusmiddelforebygging i arbeidslivet. Organisasjonen er tuftet på samarbeid mellom partene i arbeidslivet, og eies av LO, NHO og staten. Akan bistår virksomheter med å etablere systemer for å forebygge avhengighetsproblematikk, samt tiltak for å hjelpe ansatte som har utfordringer knyttet til rus- og avhengighetsproblematikk.
Problemstillingene for evalueringen har vært:
- Å undersøke trepartssamarbeidet og forankringen i arbeidslivet, herunder:
- Hvordan jobber Akan gjennom eierne (LO, NHO og staten)?
- Hvilken posisjon har Akan inn mot arbeidslivet i stort (Akan som særstruktur versus arbeidslivets ordinære ansvar – hvordan integrere Akan-arbeidet/rusmiddelforebygging i de ordinære arbeidslivsstrukturene)?
- Hvordan er Akan kompetansesenters omdømme i arbeidslivet og blant arbeidslivsaktørene?
- Å vurdere hvordan Akan kompetansesenter dekker nasjonale behov per i dag
- Akan er organisert/konstruert som en førstelinjetjeneste med rådgivere som reiser rundt og jobber direkte inn mot bedriftene. Hvordan fungerer denne organiseringen med tanke på å møte nasjonale behov?
- Å vurdere utviklingsmuligheter
- Hvordan bør kompetansesenteret rigges for å møte fremtidige behov i arbeidslivet, sikre forankring av rusmiddelforebygging i arbeidslivet og imøtekomme nasjonale behov?
For å svare på problemstillingene har vi intervjuet styrerepresentantene, ansatte i Akan, utvalgte arbeidslivsaktører og samarbeidspartnere, samt et utvalg virksomheter som har fått tjenester fra Akan.
Sentrale funn
Akan kompetansesenter har et bredt spekter av verktøy og virkemidler, og den direkte kontakten Akan har med virksomhetene er etterspurt. Akan er i stor grad styrt av henvendelser fra bedrifter, og en mulig slagside av den sterke førstelinjetjenesten kan være at Akan ikke når ut til bedriftene som ikke kjenner dem eller ikke har et problem i dag. Vi anser at rollene som førstelinjetjeneste og kompetansesenter i stor grad utfyller hverandre, men at Akan kan styrke sitt budskap og nedslagsfelt hvis de klarer å jobbe mer gjennom andre viktige aktører. For å kunne oppnå bedre og tettere samarbeid med andre, kan det være nødvendig å forankre arbeidet på strategisk nivå hos samarbeidspartnerne.
Når det gjelder eierskap og organisering, finner vi at samarbeidet mellom eierne NHO, LO og staten fungerer godt. Staten har imidlertid en relativt passiv rolle i styret. Det er klare fordeler med denne modellen, for eksempel er det enklere å bli enige med få parter, men ulempen er at det blir utfordrende å få til god forankring av Akans arbeid i deler av arbeidslivet som ikke er organisert under LO og NHO. Vi finner også at Akan er svakt forankret i Arbeids- og sosialdepartementet (ASD), som har ansvar for mange tilgrensende politikkområder, som for eksempel arbeidet knyttet til inkluderende arbeidsliv, statens arbeidsmiljøinstitutt (STAMI) og Arbeidstilsynet. En sterkere forankring av Akan i ASD kan danne grunnlaget for tettere samarbeid og flere ressurser inn i arbeidet med forebygging av rus- og avhengighetsproblematikk i arbeidslivet.