På oppdrag fra Helsedirektoratet har Proba samfunnsanalyse undersøkt hvordan tjenester i justis-, helse- barnevern- og opplæringssektoren arbeider med og samhandler om barn og unge som skader andre. Rapporten skal utgjøre et kunnskapsgrunnlag i regjeringens strategi for arbeidet rettet mot personer som utøver vold og overgrep.

Rapporten beskriver hvordan de ulike tjenestene arbeider med og samarbeider om barn og unge som skader andre, hvilke utfordringer som oppstår i arbeid og samarbeid, og hva som er kompetansebehovene i tjenestene. Den er basert på et stort antall kvalitative intervjuer i de fire sektorene i ni undersøkelseskommuner samt en litteraturgjennomgang.

Et viktig funn er at betegnelsen «barn og unge som skader andre» i liten grad benyttes i de tjenestene som vi har undersøkt. For eksempel, i spesialisthelsetjenesten kan atferdsutfordringer inngå som ett av flere symptomer på psykiatriske diagnoser. I barneverntjeneste og i kommunale helsetjenester inngår barns og unges atferdsutfordringer som regel som kun én av flere forhold som gir opphav til bekymringer og tiltak. De fleste barna og ungdommene som på ulike vis skader andre, bærer med seg tung og vanskelig håndterbar psykisk og sosial bagasje, og at for mange av dem så er den skadelige atferden ikke nødvendigvis den mest alvorlige utfordringen i livene deres.

En viktig anbefaling er at samarbeids- og samhandlingsstrukturene bør være innrettet på også å kunne tilby samordnede tjenester og helhetlig innsats til alle barn og unge som har behov for dette. Tilbud som kan hjelpe dem til å slutte med voldelig og/eller skadelig seksuell atferd bør dermed inngå som bestanddeler i en langt bredere tilgjengelig tiltaksvifte. Dette er for øvrig i tråd med 0–24-samarbeidets hovedprinsipp.

Videre ser vi en spenning mellom prinsippet om frivillighet og hensynet til barnets beste. Flere av informantene våre har påpekt at foresatte har rett til takke nei til både be-handling i helsevesenet og tiltak i barnevernet – på vegne av sine barn. Vi fortelles også at mange ungdommer som anses å ha behov for helsehjelp innen psykiatrien, enten takker nei eller unnlater å følge opp behandlingsopplegg. Vi mener det kan være grunn til å spørre om hensynet til barnets beste i tilstrekkelig grad blir ivaretatt i slike tilfeller. Kan hensynet til barnets beste tilsi at barnevernet gis mer utstrakt adgang til å iverksette tvangstiltak? Og kan hensynet til barnets beste tilsi at slik tvang også kan omfatte en form for tvungent psykisk helsevern?

Taushetsplikten er ofte kilde til frustrasjon og problemer i samarbeid og samhandling mellom tjenester, og det er barnevernets taushetsplikt som oftest trekkes fram som et hinder for å utforme og følge opp et sammensatt tjenestetilbud til barn og unge som har behov for dette.

Noen barn og unge som skader andre blir ofte gjenstand for en «dytte-kamp» mellom barnevernstjenesten og helsetjenesten. Dette gjelder i særlig grad og hvor atferdsproblemene inngår i eller opptrer i kombinasjon med diagnoser slik som utviklingsforstyrrelser, autisme eller ADHD

Flere av våre informanter understreker betydningen av samhandlingskompetanse – det vil si å ha kjennskap til samarbeidende virksomheters lovverk, tjenestetilbud, kompetanse og faglige tilnærminger og perspektiver – som en forutsetning for samarbeid og samhandling. Samhandlingskompetanse er viktig for alle som skal jobbe tverrsektorielt, men det er ekstra viktig at personer som skal ha dedikerte koordinatorroller innehar slik kompetanse.

Prosjektleder var Jens Plahte.