På oppdrag for Arbeids- og inkluderingsdepartementet har Proba gjennomført en undersøkelse der vi dels har sett på omfang av svangerskapsavbrudd blant kvinner med innvandrerbakgrunn sammenlignet med svangerskapsavbrudd blant etnisk norske kvinner, og dels har undersøkt hvilket tilbud offentlige helsetjenester gir til kvinner med innvandrerbakgrunn innenfor seksuell og reproduktiv helse, med hovedvekt på familieplanlegging. Undersøkelsen er en oppfølging av tiltak i Handlingsplan for fortsatt reduksjon i antall svangerskapsavbrudd (2020-2024).

For å kartlegge forekomsten av svangerskapsavbrudd blant ulike grupper av kvinner med innvandrerbakgrunn har vi benyttet data fra Norsk pasientregister (NPR), som har blitt koblet sammen med bakgrunnsopplysninger på individnivå om alder og landbakgrunn fra Statistisk sentralbyrå (SSB). Vi har sammenstilt disse dataene med opplysninger om den samlede innvandrerbefolkningen i Norge hentet fra SSBs tjeneste microdata.no. For å besvare problemstillingene om tjenestetilbudet er det primært helsestasjonenes virksomhet vi har undersøkt, ved bruk av intervjuer og spørreundersøkelse rettet mot ansatte ved helsestasjoner. Vi har blant annet kartlagt i hvilken grad kommunene har opprettet egne helsetjenester rettet mot kvinner med innvandrerbakgrunn, og hvilke tilpasninger til denne målgruppa som helsestasjonene gjør i sin ordinære virksomhet.

Sett under ett er andelen med svangerskapsavbrudd omtrent den samme dersom vi sammenligner kvinner med innvandrerbakgrunn og kvinner født i Norge med to norskfødte foreldre. Det gjelder både for kvinner som selv har innvandret, og kvinner som er født i Norge av utenlandsfødte foreldre. Men andelen med svangerskapsavbrudd varierer mye med landbakgrunn. Vi finner store forskjeller blant kvinner fra ulike verdensregioner og også store variasjoner mellom land innen samme verdensregion. Blant dem som selv har innvandret (førstegenerasjonsinnvandrere), er andelen med svangerskapsavbrudd høyest for kvinner fra afrikanske land og lavest blant kvinner fra Nord-Amerika dersom vi sammenligner verdensregioner.

Helsestasjonene tilpasser sitt tilbud til kvinner med innvandrerbakgrunn, men mange mener det er behov for mer veiledning og oppfølging av dem som har lave norskferdigheter og lite kunnskap om kropp og helse.

De vanligste formene for tilrettelegging i det ordinære tilbudet fra helsestasjonene er bruk av tolk, mer tid til oppfølging og/eller veiledning og bruk av skriftlig informasjon på ulike språk. Videre svarer over halvparten at de bruker nettsider på ulike språk og gir mer informasjon muntlig. Det er også en del av helsestasjonene som oppgir at de har ansatte med flerkulturell kompetanse.

De særskilte tilbudene som noen helsestasjoner har, omfatter ofte ekstra kontroller og oppfølging eller tilpasset veiledning. Noen har også ansatte med kompetanse på flerkultur, som står for oppfølging av kvinner med innvandrerbakgrunn. En annen form for tilpassede tilbud er undervisning eller kurs til kvinner med innvandrerbakgrunn. Det kan for eksempel være kurs i temaer som livsmestring, prevensjon, seksualitet og vold i nære relasjoner. Enkelte av tjenestene beskriver også å ha migrasjonshelseteam, tverrfaglige team eller egen helsekartlegging for kvinner med innvandrerbakgrunn, enten på helsestasjonen eller i samarbeid med tjenester som flyktningetjenesten. En del ansatte beskriver at de gir undervisning i seksuell helse til deltakere i introduksjonsprogrammet og voksenopplæringen, gjennom lokalt samarbeid med disse ordningene.

Mange av helsestasjonene oppgir at det er flere former for tilrettelegging de gjerne skulle tilbudt. Dette dreier seg blant annet om tilbud om gruppeundervisning og mer tid til oppfølging, herunder mulighet til å gjennomføre hjemmebesøk. Det er også mange som savner ulike former for informasjonsmateriell som kan brukes overfor kvinner med innvandrerbakgrunn. Enkelte konkretiserer at de trenger ressurser som kan bli brukt av kvinner som ikke er digitalt kompetente, slik som video. Flere tar opp behov for at materiell som allerede finnes blir tilgjengelig på flere språk.

Vår gjennomgang av digitale informasjonstjenester viser at de i liten grad er tilrettelagt for kvinner med innvandrerbakgrunn.

Tidligere studier finner at mange kvinner med minoritetsbakgrunn har lite kunnskap om egen kropp og helse, og begrenset kunnskap om norsk helsevesen og prevensjonstilgjengelighet. Dette samsvarer med funn i vår datainnsamling. Vi finner at de ansatte i tjenestene særlig opplever at nyankomne kvinner kan ha lavt kunnskapsnivå om egen kropp og seksuell helse, samt om helsetjenestene.

Vi har gjennomført prosjektet i samarbeid med overlege Mette Løkeland. Kontaktpersoner i Proba er Trude Thorbjørnsrud og Anne May Melsom.