På oppdrag fra Arbeids- og inkluderingsdepartementet har vi, i samarbeid med ideas2evidence, kartlagt og evaluert tverrsektorielt samarbeid mellom arbeid, helse og utdanning rettet mot unge med sammensatte bistandsbehov.

Bakgrunn

Selv om sysselsettingen blant unge har økt de senere årene, er det en betydelig andel i aldersgruppen 18–29 som verken er i arbeid eller utdanning. Forskning viser at utenforskapet blir mer langvarig for dem som faller ut, og at mange har sammensatte utfordringer knyttet til helse, skole og sosiale forhold. I stortingsmeldingen En forsterket arbeidslinje (Meld. St. 33, 2023–2024) løfter regjeringen fram samarbeidet mellom arbeid, helse og utdanning som et sentralt satsingsområde. Mens bilateralt samarbeid mellom Nav og henholdsvis helse- eller utdanningssektoren er godt undersøkt fra før, vet vi mindre om det trilaterale samarbeidet.

Vi har undersøkt hvilke modeller for trilateralt samarbeid som finnes, hva som kjennetegner dem, hvilke erfaringer tjenestene og ungdommene har, og hva som er hensiktsmessige modeller framover. Vi har brukt kvalitative metoder: først en breddekartlegging av eksisterende samarbeidsmodeller, deretter caseundersøkelser i åtte utvalgte samarbeid. Vi har også intervjuet ungdommer tilknyttet tilbudene vi har besøkt, for å høre om deres erfaringer og hva som er viktig for dem.

Vi har gruppert tilbudene som vi har kartlagt i tre kategorier: kvalifiserende møteplasser, individbasert oppfølging og treffpunkt for tjenester.

Sentrale funn

Vi finner at tjenestene møter de unge på en annen måte når de jobber sammen i tverrsektorielle tilbud, enn når de yter tjenestene hver for seg. Samarbeidet gir bedre kjennskap til hverandres roller og virkemidler, mer effektiv samhandling, økt fleksibilitet og en helhetsforståelse av ungdommenes behov.

Særlig de kvalifiserende møteplassene – der Nav, videregående opplæring og helsetjenesten samarbeider tett, ofte i samlokaliserte lokaler – framstår som svært gode modeller. Her får ungdommene en trygg arena for sosial trening, tilpasset undervisning og arbeidsrettet aktivitet, samtidig som flere tjenester er tilgjengelige på ett sted. Vi mener helsefaglig kompetanse i tilbudene er viktig, fordi mange unge har psykiske plager uten avklart diagnose og ikke alltid får eller har behov for behandling i spesialisthelsetjenesten.

Ungdommene selv framhever hvor mye det betyr å bli møtt med respekt, å ha lav terskel for kontakt, oppleve kontinuitet og ha noen som «har ballen» – en tjeneste eller person som tar et varig ansvar for å følge dem opp og koordinere tiltak. De legger også vekt på å få ta den tiden de trenger, å bli møtt med realistiske forventninger, og at noen tar kontakt når de uteblir. Mange forteller at motivasjonen ikke er der i starten, men bygges gradvis gjennom mestring og relasjoner.

For ungdommene gir samarbeidet raskere avklaring, mer målrettet oppfølging, fullføring av fag og eksamener, og overgang til arbeid, videregående opplæring eller andre tiltak.

Våre anbefalinger

Vi vurderer at de kvalifiserende møteplassene, hvor flere tjenester er samlokaliserte, er svært gode modeller for samarbeid. Disse tilbudene gir ungdommene en møteplass for sosial trening, der de stegvis kan komme i aktivitet etter hvert som de føler mestring og motivasjon, samtidig som de får kontakt med ulike tjenester. Medarbeiderne på møteplassen blir et fast kontaktpunkt, som følger opp så ofte og så lenge det er behov for. Den tilpassede undervisningen ser også ut til å være avgjørende for at ungdommene får faglig mestring og kan ta eksamener.

Vi mener helsetjenesten eller helsefaglig ansatte bør være en del av tilbudet. Mange unge i målgruppen har behov for denne typen støtte, men får ikke alltid behandling i spesialisthelsetjenesten – og trenger det heller ikke alltid. Helsefaglig kompetanse kan bidra til å avklare hva helseutfordringene består i, og gi hjelp til å mestre dem.

Større, formaliserte samarbeidsmodeller lar seg ikke etablere overalt. De forutsetter både finansiering, tilstrekkelig tjenestekapasitet og et visst volum av deltakere, noe som kan være krevende i mindre kommuner. En mulighet er å etablere tilbud som dekker flere kommuner. Uansett samarbeidsmodell bør samarbeidet forankres i flere sektorer, og det er en klar fordel om flere sektorer bidrar med ressurser. Da blir samarbeidet mindre sårbart for økonomiske kutt og prioriteringer, fordi det ikke bare avhenger av engasjement og forankring i én sektor. For å få til et forpliktende og varig samarbeid mener vi det også er viktig med en konkret samarbeidsavtale, og at tjenestene formulerer noen felles mål på tvers, for å motvirke silotenkning. Lederforankring, lederstøtte og kultur for samarbeid i den enkelte tjeneste er avgjørende for at samarbeidet skal fungere fra dag til dag.

For at tverrsektorielt samarbeid skal fungere, er det helt vesentlig at ansatte i tjenestene kan dele informasjon om ungdommene. I våre case har de ansatte funnet framgangsmåter som fungerer, men spørsmål om personvern og taushetsplikt kan likevel skape usikkerhet. Vi vil understreke behovet for å tydeliggjøre hvordan tjenestene kan samarbeide og dele opplysninger, og hvordan samtykke kan brukes på en måte som gir helhetlig oppfølging og er i tråd med regelverket.

De unges erfaringer som kommer fram i rapporten, bør brukes systematisk i utviklingen av samarbeidsmodeller og tjenester. Ungdommenes beskrivelser av hva som fungerer, bør være styrende for hvordan tilbud til målgruppen utformes og prioriteres. Slik kan tverrsektorielt samarbeid i større grad bidra til at unge med sammensatte behov får helhetlig, koordinert og virkningsfull oppfølging på vei mot arbeid eller utdanning.

I en travel hverdag kan det være vanskelig for den enkelte tjeneste å se hvilken interesse de selv har av å samarbeide, komme ut av kontoret og yte tjenester på en litt annen måte enn før. Nasjonale myndigheter kan bidra ved å legge tydelige føringer og forventninger til tjenestene om samarbeid, og ved å løfte fram gode eksempler.

Prosjektleder i Proba var Pia Dybvik Staalesen.