På oppdrag fra Integrerings- og mangfoldsdirektoratet (IMDi) har Proba samfunnsanalyse og Agenda Kaupang gjennomført en studie av barns og unges erfaringer med å gi språklig bistand til foreldre, og av offentlige organers etterlevelse av tolkeloven § 4 om forbud mot bruk av barn som tolk. Rapporten bygger på en litteraturstudie, på en spørreundersøkelse til ungdom med innvandrerbakgrunn og til hørende barn av døve foreldre, samt på intervjuer med barn og unge, foreldre og ansatte i skole, Nav, barnevern og legevakt.

Undersøkelsen viser at barns og unges språkhjelp er utbredt, både i møtet med offentlige tjenester og i hverdagslige situasjoner, og særlig i form av skriftlig og digital bistand. Barn og unge beskriver både positive erfaringer, som mestring, ansvar og økt innsikt i samfunnet, og ulike belastninger, som stress, bekymring, innblikk i sensitive tema og at språkhjelpen kan gå på bekostning av skole og fritid.

Språkhjelpen kan også påvirke relasjoner og roller i familien. Foreldre uttrykker ofte takknemlighet overfor barnas hjelp, samtidig som flere er bekymret for belastningen barna utsettes for.

Rapporten viser at offentlige tjenester i mange tilfeller etterlever tolkeloven § 4, men at etterlevelsen samlet sett ikke er tilstrekkelig. Mange ungdommer gir språkhjelp i situasjoner hvor det etter loven skulle vært brukt kvalifisert tolk. Det er behov for økt bevissthet om når barn risikerer å bli språkhjelpere, og hvordan offentlige organer skal sikre at forbudet mot bruk av barn til tolking og formidling av informasjon etterleves.

For å redusere omfanget av barns språkhjelp anbefaler rapporten at IMDi styrker sitt veilednings- og informasjonsarbeid om tolkeloven, blant annet ved å vise til eksisterende veiledere, og ved å støtte offentlige virksomheter i å utvikle tydelige retningslinjer for bruk av tolk og vurderinger av barnets beste.

Prosjektleder var Tonje Bentzen.