På oppdrag for Kompetanse Norge har vi kartlagt ulike informasjons- og opplæringstilbud som nyankomne innvandrere får tilbud om når de kommer til Norge. Hovedformålet med oppdraget er å utarbeide et kunnskapsgrunnlag for å kunne revidere opplæringen for deltakere i introduksjonslovens ordninger når det gjelder relevant samfunnskunnskap for nyankomne innvandrere.
I rapporten Undersøkelse av informasjons- og opplæringstilbud for nyankomne innvandrere har vi kartlagt følgende tilbud:
- Kulturorienteringsprogrammet i regi av International Organization of Migration (IOM)
- UDIs informasjonsprogram
- Opplæringstilbudet «Norsk kultur og norske verdier»
- Opplæring i 50 timer samfunnskunnskap
Tilbudene gis både i asylmottak og i bosettingskommunene, samt ved at overføringsflyktninger deltar i IOMs kulturorienteringsprogram før de ankommer Norge.
Hovedproblemstillingen i prosjektet var hvordan man kan sikre relevant opplæring i samfunnskunnskap for nyankomne innvandrere, og vi har belyst følgende delspørsmål: I hvilken grad er det overlapp mellom de forskjellige tilbudene, hva er deltakernes opplevde nytteverdi av opplæringen, hvordan er tilbudene organisert, og i hvilken grad påvirker samfunnskunnskapsprøven og Statsborgerprøven undervisningen?
Kartleggingen er basert på en dokumentanalyse, intervjuer og en spørreundersøkelse til voksenopplæringskontorene. Vi intervjuet og innhentet data fra ledere, lærere og deltakere i voksenopplæringer, samt ledere/informasjonsansvarlige på asylmottak.
Vi fant at det er tilsynelatende høy grad av tematisk overlapp mellom informasjons- og opplæringstilbudene. Hovedinntrykket blant våre respondenter er imidlertid at tilbudene i liten grad preges av opplevd overlapp. Dette kan skyldes at man klarer å gjøre tilbudene komplementære, eller det kan ha gått lang tid mellom tilbudene, slik at deltakerne har behov for repetisjon. Respondentene gir også inntrykk av stor grad av opplevd nytteverdi av tilbudene.
«Norsk kultur og norske verdier» skal tilbys asylsøkere over 16 år som bor i mottak, og som enten har fått opphold, eller med stor sannsynlighet vil komme til å få det. Kommunen er ansvarlig for at tilbudet gis, og voksenopplæringen står for undervisningen. Programmet framstår som organisatorisk utfordrende. Dette skyldes utfordringer med tilgang til tospråklige lærere, samt at deltakergruppen endrer seg raskt. Deltakergruppen er en utfordring, siden man enten må organisere tilbudet med svært få deltakere, eller risikere at deltakerne for eksempel har fått avslag eller blitt bosatt i en kommune dersom man forsøker å vente med oppstart for å få større grupper.
Opplæring i 50 timer samfunnskunnskap skal gis tidlig i opplæringsløpet, på et språk deltakerne forstår. Mange større voksenopplæringer klarer å tilby 50 timer samfunnskunnskap på deltakernes morsmål eller et annet språk deltakerne behersker godt, mens mindre opplæringssteder i større grad tilbyr undervisningen på norsk. Hvilket språk man bruker i undervisningen av 50 timer samfunnskunnskap avhenger delvis av når man tilbyr kurset. Dersom opplæringen skal gis tidlig, må den i de fleste tilfeller tilbys på morsmål. Dersom opplæringen skal gis på norsk, er det naturlig å vente med opplæringen til deltakerne er på et visst norsknivå. Flere respondenter anser det også som en fordel at deltakerne har «landet litt» før de mottar tilbudet. Vi finner også at undervisningen i 50 timer samfunnskunnskap i stor grad blir påvirket av innføringen av obligatorisk avsluttende prøve i samfunnskunnskap og Statsborgerprøven.
Både ansatte og deltakere ved voksenopplæringene anser 50 timer samfunnskunnskap som et viktig opplæringstilbud. Tilbudet gir deltakerne informasjon som er nødvendig for å integreres i samfunnet, samt at det utgjør et rom for refleksjon og modning. For øvrig finner vi at flere ledere, lærere og deltakere ved opplæringssteder for 50 timer samfunnskunnskap mener at 50 timer opplæring ikke er tilstrekkelig. En utvidelse av tilbudet vil kunne gi rom for at deltakerne kan tilegne seg nok kunnskap til å bestå samfunnskunnskapsprøven, mer dialog og refleksjon, samt mer utdypning av visse temaer.
Vi stiller imidlertid spørsmål ved behovet og nytteverdien av opplæringstilbudet «Norsk kultur og norske verdier», hvor våre funn indikerer at svært få mottar dette opplæringstilbudet. Tilbudet er også svært ressurskrevende å organisere for voksenopplæringene. Vi vil anse det mer hensiktsmessig at samtlige deltakere i introduksjonsprogrammet får det samme tilbudet, og at temaer og undervisningsmateriell fra «Norsk kultur og norske verdier» kan brukes inn i et utvidet tilbud om opplæring i samfunnskunnskap.